Adventkalender - Luke 22
𝐉𝐮𝐥𝐞𝐞𝐯𝐞𝐧𝐭𝐲𝐫𝐞𝐭 𝐨𝐦 𝐊𝐢𝐫𝐚
𝐾𝑎𝑛𝑠𝑘𝑗𝑒 𝑑𝑒𝑡𝑡𝑒 𝑏𝑙𝑖𝑟 𝑑𝑒𝑡 𝑛𝑦𝑒 𝑓𝑎𝑣𝑜𝑟𝑖𝑡𝑡𝑒𝑣𝑒𝑛𝑡𝑦𝑟𝑒𝑡 𝑑𝑖𝑡𝑡?
Det var en gang en liten pusekatt som het Kira. Hun hadde ikke hatt et enkelt liv, men hun ga aldri opp, fordi hun hadde en drøm om å finne julestjernen som hun så lyse så ufattelig vakkert, langt der borte i det fjerne. Hun fulgte alltid lyset av stjernen og vandret igjennom vinter, vår, sommer, høst og vinter igjen. Veien var tøff. Det var ingen som tok vare på Kira, men Kira tok vare på mange små unger på veien, selvom hun også på mange måter fortsatt var et barn selv. Når ingen tar med små pusekatter som henne til dyrlegen, blir det nemlig veldig mange nye, små kattunger hvert eneste år. Drømmen om julestjernen ga henne styrke, og hun fortalte små trollungene sine at håpet deres ga liv til stjernen, hver eneste kveld.
Potene ble sårere og sårere, og håpet som en dag glitret så sterkt i øynene til Kira, ble svakere. Hun hadde gått land og strand og lengre enn langt. Hun var så sliten at hun nesten ikke reagerte da en fyldig mann med langt, hvitt skjegg, lusekofte og lue, plutselig stod foran henne og lurte på om hun trengte skyss med sleden hans. Hun visste ikke helt hva det betydde, men spurte hvilken vei han skulle. "Tja", svarte han, - "Jeg reiser alltid mot julestjernen jeg. Bare ta med barna og legg dere i høystakken bak i sleden her, så skal du se at du vil komme nærmere det du leter etter". Kira snudde seg mot Mia, Vicky, Lise, Melissa, Nussi, Lille My, Bianca og Lizzi. De så på henne med de glitrende øynene som hun selv hadde hatt en gang i tiden. Hun hadde ikke en gang ork til å sette spørsmålstegn ved det mannen sa, så hun brukte de siste kreftene sine på å løfte opp alle de åtte barna, én etter én.
Neste dag Kira våknet, befant hun seg i et koselig lite hus. Det var sommer ute. Barna lekte med et garnnøste ved siden av henne og drakk laktosefri melk fra hver sin skål. Det var en uvant situasjon. En dame i en tynn, rød ullkjole, strøk en hånd over ryggen hennes og sa at hun kunne slappe av. Damen skulle pleie de såre potene og hjelpe henne med barna, helt til det glitret i øynene hennes igjen. "Men, jeg må finne julestjernen", sa Kira, før øyelokkene lukket seg igjen og hun fortsatte å drømme i den myke senga, ved den varme peisen.
Tiden gikk og høsten kom. Sårene på potene hennes leget seg, og alle barna klarte seg uten henne nå. Da hun først hadde kommet frem, var pusten tung, pelsen matt og hun klarte bare å gå noen meter før hun trengte pause, men dyrlegen sa at det ikke var noe fysisk galt med henne. Hvile hjalp ikke så mye. Etter hvert fikk damen som passet på henne lov til å stryke henne på magen og til og med sove sammen i skje. Da begynte noe å skje i kroppen hennes og hun kjente livslysten komme sakte tilbake der inne.
Barna hennes flyttet ut en etter en. De hadde funnet egne vakre julestjerner og levde ut sine egne eventyr. Den fine damen som hadde pleiet magien tilbake til Kira, fortalte henne en dag at hun hadde funnet et hjem hvor Kira kanskje ville finne det hun lette etter. Kira skjønte ikke helt hvorfor damen gråt når hun fortalte henne dette, men tenkte at det sikkert var på tide fortsette vandringen. Hun følte seg jo tross alt så mye bedre.
Det var sent på høsten og Kira flyttet til et fantastisk vakkert hjem. Det var som et stort palass med all luksus i verden. Men da Kira kom frem, oppdaget hun at julestjernen plutselig var enda lengre borte på himmelen igjen. Hun mente ikke å ikke være takknemlig, men det var bare det at uansett hvor mye luksus i verden hun ble tilbudt, så var det bare julestjernen hun ønsket seg. Den nye familien snakket med mannen med slede, som hjalp til med å flytte Kira. De var så fortvilte, fordi de følte at Kira ikke trivdes, uansett hva de kunne tilby henne. Den skjeggete mannen svarte "Hohoho, det er ikke alt som kan forklares her i livet. Men jeg vet at damen som passet Kira før, savner henne veldig sterkt, så dette ordner seg".
Kira satt ved siden av mannen i sleden hans denne gangen. Hun kjente noe bruse inne i seg. Det var som magi inne i henne fortalte henne at julestjernen nå nærmet seg for hver meter sleden beveget seg fremover. Det koselige lille huset kom til syne igjen og sleden stoppet forsiktig utenfor. Nå var huset julekledd og kranser omfanget dør og vinduer. Døren åpnet seg og der stod damen, gråtende igjen. Men denne gangen var tårene annerledes. Tårene glitret i varme og glede. Kira kjente at glitteret var tilbake i sine egne øyne også, for første gang på veldig, veldig lenge. "Velkommen hjem", - sa damen, "nå skal du få være her for alltid om du ønsker". Kira glemte å se opp mot himmelen, hun bare løp og hoppet rett opp i armene på damen. De omfavnet hverandre som om de aldri ville slippe hverandre igjen. Damen tørket tårene imens hun lo og så på Kira. Og der, der oppdaget Kira den. Den vakreste julestjernen hun noen gang hadde sett, skinte klarere enn hva hun noen gang hadde drømt om. Dypt der inne, i øynene til damen med den varme, helende favnen.
