Beskrivelse:

Det sies at jeg er en fantastisk flott dame! Både av sinn og skinn. Helt hvit kropp med en svart hale jeg vifter med og et hjerte av gull.
Jeg kom inn til fosterhjemmet mitt i juli, og det var akkurat i passe tid, for to uker senere kom kattungene mine til verden.
Det er anslått at jeg er 3,5 år, og det vi vet er at jeg har hatt et tøft og leit liv tidligere. Likevel har jeg evnen til å gi deg masse kos og tillit. Jeg savner så veldig et hjem som vil gi meg kjærligheten jeg aldri fikk, men som jeg virkelig fortjener.
Fostermor har bøttevis med superlativer når hun forteller om meg. Liksom ikke måte på hvor god jeg er! Og jeg er enig med henne altså.
Akkurat nå er jeg fortsatt opptatt med å ta meg av ungene jeg fikk i sommer. Jeg er visst en smule overbeskyttende overfor dem, men jeg har aldri fått beholde ungene mine tidligere, så jeg er livredd for at disse også blir borte. Jeg er kastrert nå, så det blir ingen flere heller. Nå begynner de visst å nærme seg alderen hvor de skal flytte hjemmefra, og da kommer jeg virkelig til å trenge en familie jeg kan øse godhet over.
Jeg er stort sett stille, men har absolutt evnen til å skravle med deg når tiden er riktig. Det er ikke noe problem for meg å kjøre bil, men prater du til meg på bilturen, så får du svar altså. Har mye å si da!
Jeg tar veldig, veldig gjerne imot et stryk eller ti når jeg går forbi deg, og litt kos under haka og på siden av kinnet. Så tusler jeg videre dit jeg hadde tenkt meg. Men innimellom klatrer jeg opp på fanget og kan nesten ikke få nok av den kosen som er så deilig.
Jeg har bare vært inne i fosterhjemmet, men kommer til å trenge mulighet for å gå ut. Nå har livet vært litt spesielt med småtroll å oppdra, men innimellom glemmer jeg at jeg liksom er voksen og viser den lekne siden min. Fostermor tror jeg må være en god jeger, for jeg har en imponerende fart og presisjon når jeg vil.
Jeg er mild og vennlig og protesterer i liten grad på hva enn du vil jeg skal gjøre. Det er imidlertid bare snillheten i meg som gjør meg medgjørlig, for jeg har så definitivt en egen vilje også. Jeg er bare den smartere typen som klarer å få det som jeg vil uten å trasse eller utøve makt. Og du, jeg har finslipt evnen til å se trist ut! Jeg kan faktisk se usigelig trist ut når jeg vil, og det er kjempesmart. Vis meg det mennesket som ikke smelter og gir etter da (tjihi)!
Du kan løfte og bære meg, men jeg foretrekker å ha potene godt plantet på fast underlag.
Små barn er det ikke her, kun tenåringer og voksne. Jeg kan sikkert bo med små barn om jeg har mulighet til å gå unna når jeg vil, men det er nok ingen som har lært meg å være ekstra forsiktig med mini-mennesker.
I fosterhjemmet er det ingen hunder nå, men brummingen som starter i haletippen og vibrerer gjennom hele kroppen når jeg ser en hund, kan kanskje tyde på at jeg ikke bør dele hjem med en.
Så er vi akkurat per dags dato usikre på i hvor stor grad jeg kan være med andre katter. Det er det nok av her, skjønner du, men jeg har jo passet på ungene mine siden jeg kom hit, og da har jeg ikke vært særlig vennlig mot de andre. Det vet vi kanskje mer om når dere kommer på besøk til meg. Ja, for dere kommer … sant?

Jeg er nesten klar med flyttelasset. Kastrert, chippet, vaksinert og veldig moden for min egen familie. Må bare vente noen uker til ungene mine klarer å stå på egne ben ute i verden. I mellomtiden kan vi jo hilse på hverandre 🖤